Er nordmenn født med slalåmski på beina?

Backet opp av matematikkprofessorene Tom og Morten fikk jeg endelig mitt store gjennombrudd som slalåmkjører! I går morges, i tåke og regn, satte vi kursen mot Alta, et skisted på over 3000 moh. Jeg, som kun hadde støveletter, skinnhansker og lue med blomster på med meg til SLC, måtte gå på bygda til nok en matematikerfamilie som velvillig lånte ut alt fra ullsokker til solbriller.. Så da var det ingen unnskyldning: jeg måtte til pers i slalåmbakkene! Men det var så utroooooolig artig!!! Hver gang jeg har kjørt slalåm tidligere har jeg følt at dette mestrer jeg ikke, men i går - vet ikke om det var utstyret, all puddersnøen eller det at jeg ikke hadde noen prestasjonsangst ovenfor de jeg var sammen med - det gikk i alle fall strålende (etter min standard)!! Været i Alta var mye bedre enn nede i dalen og vi kosa oss hele dagen i sola. Masse ulike traséer å velge mellom - og det som var så fint var at man hadde ulike vanskelighetsgrader i en og samme løype, dvs. at vi startet alle på samme sted, og innimellom på tur ned hadde du valget om du ville ta 'easier way' (for meg) eller sort løype (for Morten) - og etter en liten stund smeltet løypene sammen igjen. Så selv om vi hadde ulike forutsetninger kunne vi kjøre sammen alle tre (hadde sett for meg at jeg måtte alene i nybegynnerløype og ta heis for meg selv). Så alt var perfekt, perfekt!!! Etter endt tur dro vi hjem hvor Chantal hadde kokkelert en fransk treretters til ære for Mortens besøk og min avreise.

Så det var nok ei fin helg her i uniten. Men nå er det snart duket for avreise, og etter i går så må jeg jo si at jeg gleder meg til å komme hjem og gå mer på ski - da sammen med Andreassens!